Chris mot røkla!

Denne bloggen har jeg valgt å gi en noe konfronterende beskrivelse. Nå vil noen kanskje mene at det ikke er verdens smarteste trekk å starte bloggen med knokkelkamp. Til dere: Ta dere en real hvetebolle! Ærede kamerater; angrep er det beste forsvar, og er det en ting jeg kan love dere, er det at jeg kommer til å få fantastiske mengder med utspill å forsvare i tida som kommer. Sjakk matt!

Nå tror dere kanskje at det kommer enda et fattig nerdeinnlegg på nynorsk, men der tar dere feil. Faktum er at jeg aldri skal skrive et eneste nynorsk ord igjen så lenge mine føtter besudler vår plett i universet. Jeg har nemlig sett lyset! Det har seg fsaktisk, som mange av dere vet, slik at jeg var på kanotur mandag og tirsdag. Ikke frivillig sjølsagt, med min fantastiske idrettsklasse. Og det var på denne fantastiske turen at jeg altså så lyset. Jeg veit ikke om det var da vi glei sakte mellom små holmer i plastfiberkanoene, da vi døsig lå og fiska med General snus og Coca-Cola eller da vi slo opp de lette og smarte Bergheim-lavoene våre, men på et eller annet tidspunkt tenkte jeg vakre tanker om dette norske samfunnet som Håkon Lie, Einar Gerhardsen og Gunnar Knudsen bygde opp med sine bare never. Hvorfor skal vi forandre på det?, tenkte jeg, og la meg ned i Mckinley-soveposen min, mens Creative-Mp3 spilleren dyssa meg i søvn med vakre hitlistelåter.

...skal du leite lenge etter!

Det må være lov å spørre hva som går av verden når det på en helg og noen få dager attåt kan skje så mye faenskap. Rødgrønn forvirring i forhold til afghanere, sinte blåbloggere, FPUere hundre år for seint ute, jordskjelv, idioti fra SUere og tap for Odd mot selveste faenskapet, Mullah Mimir og Viking FK på den bokstavlig talt helblåe Viking Stadion. Faen folkens!

Vår mye omtalte leder, Mullah Mimir, har brukt de siste dagene til lumske angrep på en av norges mest byråkratiske og tungrodde organisasjoner, Elevorganisasjonen. Undertegnede vil benytte anledningen til å støtte kritikken av EO og påtroppende leder Jan Christian Westre fullt og helt, og håper (men tror på ingen måte) at slik usmaklig støtte til arbeidsgivere opphører. At EO argumenterer slik; "Vi har også sagt at selv om partene er uenige, kan vi ikke akseptere at elevene ikke får den sluttvurderingen (standpunktkarakterer og eksamen) som de har krav på.", viser vel at EO heller enn Rød Ungdom er kunnskapsløse når det gjelder streikeretten og konsekvenser. Nettopp at streiken får konsekvenser er jo en forutsetning for at middelet skal være virkningsfullt og i det hele tatt bryet verd. Uten konsekvenser kan vi like godt skru tida hundre år tilbake, og jobbe seksten timers arbeidsdager. EO og elevene bør være solidariske med sine lærere (i skrivende stund er streiken avblåst, men det er prinsippet jeg snakker om her), ikke jobbe for motparten (Kommunenes Sentralforbund).

Hele denne saken beviser vel at en pamp er en pamp, uansett!

Les mer om Rød Ungdoms standpunkt her
Les EOs tullballeri her

Med kameratslig hilsen, Christoffer

I dag skal jeg ta for meg et fenomen. Først må jeg unnskylde overfor Johannes. Fenomenet jeg i dag skal ta opp angår nemlig ham på mest pinlige måte. Hva? Om jeg ikke kan si hva jeg skal skrive om snart? At jeg alltid skal dra ut ingressen uten å komme til poenget? Visst faen! Ingressen må jo ha såpass mange ord at det blir en ingress. Vel, vel, så skal dere få høre da; i dag vil jeg belyse et fenomen vi i Rød Ungdom kommer i nærkontakt med stadig vekk, securitasfenomenet!

...på bussen!

Du leste riktig, kjære leser, gled deg til dagens blog. Men før jeg går videre vil jeg nok en gang beklage for fraværet av ordflom de siste dagene. Noen vil vel kanskje føle lettelse over å få slippe tiradene fra oppkomlingen fra Skien, men de personene liker jeg ikke, så de får herved en finger. Sånn! Da er det showtime. Og dagens blog handler om en gris.

Først av alt; i forgårs utbasunerte jeg at jeg den påfølgende dagen skulle forsvare kapitalismen. Den lille setninga der jeg slengte ut den påstanden inneholder utrolig nok to løgner. Den første er åpenbar; innlegget kommer en dag for seint. Det kan vel knappest kalles en løgn, men den enorme leserskaren min er sikkert i lynsjestemning, og erfaringen min er at om du driter deg ut, gjør deg selv til en større syndebukk enn du egentlig er. Da er sympatien sikra.
Videre fikk dere vite at jeg i går (som nå er i dag) skulle forsvare kapitalismen. Det var en bevisst løgn for å få dere til å benke dere foran bloggen min i hele går mens dere frenetisk hamra løs på "oppdater". Jeg skal nemlig forsvare forsvarerne av kapitalismen, ikke kapitalismen som ideologi, for den veit jo de fleste av dere at bare er hestemøkksalat.

...skal jeg forsvare kapitalismen. Gå ikke glipp av morgendagens blog, kamerater!

Mkh. Christoffer

3. plass. Deilig er det, kamerater, deilig når laget blant stjernene, det eldgamle, tradisjonsrike, sorte og hvite laget fra Skien er i gang. Odd Grenland ligger på 3. plass med 10 poeng og en fantastisk målforskjell. I motsatt ende finner du Mullah Mimir og hans mørkeblåe (sic!) liktær med skarve 5 poeng. Halvparten altså, Mimir, for deg som ikke er så god til å regne. Det lukter det mer tobb enn fugl av, og når man tar med at det mørkeblåe bystyret i Stavanger har vært svært så rause med tomter og millioner i forbindelse med nye Viking Stadion, er jeg nærmest gråten nær av rein skadefryd. Dobbel skadefryd, til og med, i og med at min far er fra Stavanger, og at en god slump familie sitter klare i regnet og venter på meg og min brauting. For når det gjelder fotball, ja da brauter jeg aldri så mye uansett hva folk synes om den saken. Vel, vel. For ikke å klage for mye på andre, som jeg selv har en tendens til når det gjelder Frp, kjører jeg heller i gang litt om mitt eget lag.

- Med innslag av fiktivdialog berre ein respektlaus pøbel i verste ungdomstid kunne finne på å presentera

Eg har vore på slottsplassen. Det er sikkert mange andre som har vore på slottsplassen og, men der har eg altså vore. Eg hugsar det var ein laurdag. Ein grå laurdag. Men det var vår, like inntil syttande mai, og folk og gatemusikantar så ut til å tvinga seg til å vere ute. Nærmast som ein plikt. Trøtte møyre med illsinte ungar og fotballengtande fegre kjempa seg i sikksakk mellom gjøglarar og popcorn-seljarar for å nå opp til dei alvorstynga gardistane. Og eg tenkte; kvifor? Kva får folk til å oppheve eit lite knippe menneskje til ufeilbarlege ikonar? Kva får dei til å la det same knippe med menneskje, utan ein einaste formell funksjon, boltre seg på Noregs beste tomt? Kvifor vil min bestefar ikkje betala skatt så eg kan gå på skule, men han vil betala skatt sånn at to personar kan studera i USA med politivakter ikring seg døgnet rundt?