For ikke mange dagene siden var jeg i den syvende himmel (merkelig egentlig, at dette uttrykket brukes i det kristenstatlige Norge). Jeg gikk drita og med gode venner ved min side mens jeg nynna på samfunnskritikk som kan skremme vannet av ethvert manifest. Vi var på vei fra Frognerbadet (ja jeg vet; jævla vestkant), og mot Kebabfolket på Karl Johan. Alt AKP-faenskap, all ekstremfeminisme, Bush, reg. anser og annet faenskap eksisterte ikke lenger for vår lille gruppe. Roger Waters hadde fjerna dem alle som en fra jordas overflate. Vi fløyt på en stjerne, med enda en stjerne over oss. Satan!
"Are these the people that we should bomb
Are we so sure they mean us harm
Is this our pleasure, punishment or crime
Is this a mountain that we really want to climb
The road is hard, hard and long
Put down that two by four
This man would never turn you from his door
Oh George! Oh George!
That Texas education must have fucked you up when you were very small"
Vi kom til Oslo tidlig. Trodde vi! Etter å ha fulgt strømmen til Frognerbadet, åpenbarte det seg en kø det må gå an å karakterisere som alle køers mor. Men vi hygget oss med mimreprat med hippier dobbelt så gamle som oss. Så kom ølkupongdama, og vips så forsvant store deler av sommerbudsjettet. But I needed the bloody beer, mates! Kroppsvisitasjon og billettriving, og så kunne vi spasere inn i Edens hage, Stian, Hans og meg selv. Og i edens hage har de Mack - øl. Som sjølsagt blei servert av RU - Anna med store smil og intet Stasiforhør. Et eksempel for hva som venter meg på sommerleir? Neppe!
"When I was 17 my mother, bless her heart, fulfilled my summer dream
She handed me the keys to the car
We motored down to Paris, fuelled with Dexedrine and booze
Got bust in Antibes by the cops
And fleeced in Naples by the wops
But everyone was kind to us, we were the English dudes
Our dads had helped them win the war
When we all knew what we were fighting for
But now an Englishman abroad is just a US stooge
The bulldog is a poodle snapping round the scoundrel's last refuge"
En grønn flekk perfekt plassert litt ifra scenekanten. Sola skinner. Ølet går ned. Jeg viser ikke måteholdenhet. Ny øl. Bob Dylan slynger sine tirader ut fra noen overdimensjonerte høytalere, mens sola klatrer stadig lavere. Utstyret finjusteres på scenen, og stemninga stiger for hvert eneste minutt. Min eneste bekymring er utsiktene for hjerteinfarkt hos omkring halvparten av publikummet, men jeg tenker med meg sjøl at det kanskje ikke hadde vært så ille å få hjerteinfarkt på en Roger Waters - konsert, å være gammal. For de har da i det minste opplevd Pink Floyd - the real thing! Jeg skulle begynne å tenke annerledes om hva "the real thing" egentlig er etter konserten!
"Is gentleness too much for us
Should gentleness be filed along with empathy
We feel for someone else's child
Every time a smart bomb does its sums and gets it wrong
Someone else's child dies and equities in defence rise
America, America, please hear us when we call
You got hip-hop, be-bop, hustle and bustle
You got Atticus Finch
You got Jane Russell
You got freedom of speech
You got great beaches, wildernesses and malls
Don't let the might, the Christian right, fuck it all up
For you and the rest of the world"
Konserten ja! Den kan neppe beskrives som den fortjener med ord fra min uverdige munn. Men jeg må jo prøve, jeg har jo en blogg og følgelig horder av lesere å tilfredsstille. Vel, Roger begynte med en miks av nyskapninger og klassikere. "Wish you were here" kom relativt tidlig. Jeg forbannet meg sjøl for ikke å ha rukket å helle i meg mer enn jeg allerede hadde. Denne sangen fortjener nemlig all den promille den kan få! Vi lot oss rive mer og mer med, og da pausa kom, var vi allerede slitne (ikke jeg sjølsagt, 24 runder på cooper-test vet dere). Ut med det vannlige avfallet, inn med det vannlige gullet!
"Not in my name, Tony, you great war leader you
Terror is still terror, whosoever gets to frame the rules
History's not written by the vanquished or the damned
Now we are Genghis Khan, Lucretia Borghia, Son of Sam
In 1961 they took this child into their home
I wonder what became of them
In the cauldron that was Lebanon
If I could find them now, could I make amends?
How does the story end?"
Etter pausa kom kronen på et skinnende verk; "Dark side of the Moon" pluss, pluss. Alle klassikerne. Særlig "Breathe", "Time" og "Money" ga oss en fantastisk opplevelse. I tillegg kom "Perfect Sense", ei fantastisk samfunnskritisk låt, og ikke minst "Leaving Beirut", akkompagnert av historien i tegneserieformat på storskjerm. Ubetalelig! Til sist, som "la Grande Finale", fikk vi "Another brick in the Wall" og "Comfortably Numb". Og når vi gikk mot Oslo S med en kebab i hånda, var vi virkelig "Comfortably Numb"...
"I turned North, my guitar over my shoulder
And the first hot gust of wind
Quickly dried the salt tears from my young cheeks."
Owner login
