Det Liberale Folkepartiet - Kritikk og alternativ

I første avsnittet i programmet får vi vite at DLF bygger på "(...) opplysningstidstradisjonen, den sekulære vestlige kulturarven og vestens verdier.". Dette er i og for seg greit nok, i og med at vi lever i Vesten, og at de "vestlige verdier" jo åpenbart sammenfaller med DLFs grunnleggende oppfatning av hva som ligger i frihetsbegrepet. Det skal også sies at "den sekulære vestlige kulturarven" bygger mye på det maurerne brakte med seg til den iberiske halvøy allerede i år 711 e.K.

Videre smelles det av en alvorlig salve mot alt ikke-vestlig. Man kaller alle andre enn vestlige mennesker indirekte for barbarer ("Vesten står for frihet og sivilisasjon, mot barbari og ufrihet.", og avskriver med det resten av verden som mer eller mindre håpløs og fiendlig. Dette skaper assosiasjoner hos meg som jeg ikke engang skal nevne høyt. Resten av avsnittene under "Grunnleggende prinsipper" går for det meste ut på å forsvare menneskets ukrenkelige frihet både "personlig, moralsk og økonomisk", samt å forfekte kapitalismen som eneste gangbare vei for å oppnå dette målet.
Jeg er også, som jeg har redegjort for en rekke ganger tidligere, for individets ukrenkelige frihet. Det jeg derimot ikke får til å samsvare med denne friheten, er markedets diktatur, legemliggjort gjennom kapitalisme. For meg blir den ytterste form for frihet å kunne ha muligheten til å påvirke hvilken retning samfunnet skal bevege seg i, uavhengig av personlig økonomisk situasjon, gjennom demokratisering av makroøkonomien. Sånn jeg ser det, er det et utilgivelig overtramp mot frihet om naturresurser i et land skal berike en person eller et selskap. Dette innebefatter fossile ressurser, trevirke, vann, dyreliv, luft (forurensing begrenser andres frihet, fordi denne påfører andre kortsiktige og langsiktige skadevirkninger de ikke har mulighet til å komme seg unna) etc.
Når man i DLF påstår at "Kapitalismen er det system som setter moral i høysetet, hvor rasjonell tenkning, produktivt arbeide og moralsk ambisiøsitet belønnes.", er det noe som skurrer høylytt i mine ører. I DLFs kapitalismen settes "den rasjonelle egeninteresse" foran alt, og jeg kan ikke under noen omstendigheter se at man utifra egeninteresse skal ta vare på jordas ve og vel. Dette fordi man i den levetid alle som befolker jorda i dag har igjen, vil klare seg utmerket til tross for utarming og forurensing. Kanhende innebefatter egeninteressen sine barns livssituasjon i en fjern framtid, men en slik holdning ville nærmest være religiøs, og føre til alvorlige motsetninger innenfor den liberalistiske selvrealiserende sfære. Alt dette motbeviser, etter min mening, både at laissez-faire kapitalismen er overlegent moralsk, og at den er utelukkende frihetsbasert, rett og slett fordi de økologiske aspekter tilsier at den enes (foruserenserens) frihet begrenser den nestes (den skadelidende av forurensingen) frihet. Den forurensende rammes sjølsagt også sjøl av forurensingen, noe hun velger å gjøre, mens den skadelidende av forurensing ikke har noen mulighet til å frita seg for forurensing; ergo begrenses dennes frihet.

Mitt alternativ er derfor å demokratisere økonomien, fordi det er økonomien som avgjør hva som skjer med økologien. Denne argumentasjonen er sjølsagt tufta må den liberalistiske oppfatninga av frihet. Jeg mener i tillegg til dette ene, at sosialistisk frihet er reell frihet på bakgrunn av aspekter som effektivisert arbeidsfordeling (mer fritid til å benytte friheten), fjerning av arv (som gir ulik grad av frihet da noen starter milevis foran andre i den økonomiske ligaen), internasjonalisme (ekte frihet bør baseres på frihet for alle, der det ikke skal være et kriterie at "de andre", den tredje verden må adoptere "(...) vestlig sekundær kulturarv (...)" for å ta del i friheten) samt friheten til å la vær å arbeide uten at man må belage seg på et liv som uteligger av den grunn. Jeg kunne fortsatt i evigheter med slik argumentasjon, men det vil nok kjede dere lesere like mye som det vil kjede meg.

Etter dette kommer det et punkt man har kalt "Rettsstaten". Her ekplisiteres det hvilken demokratiform som ønskes, og hvilke oppgaver staten skal ha. Kort sagt vil man ha republikk med lovgivende forsamling, president og en hellig grunnlov. Staten skal være en nattvekterstat, altså en stat der de eneste oppgaver skal være politi, rettsvesen og forsvar.
Når det gjelder formen for "demokrati", er denne nærmest en blåkopi av det føderale nivået i USA. Det eneste unntaket er et merkelig ønske om å forby/begrense flertallsstyrer (!). Dette begrunnes med at et slikt styre vil være et "flertallsdiktatur". Hvordan dette skal håndheves i praksis må jeg nesten få en forklaring på. Er det slik at det ikke skal være mulig for et politisk parti å få over 50% representanter i "kongressen"? Jeg er åpenbart sterkt uenig i DLFs oppfatning av demokrati, og ser denne amerikanske formen for demokrati som et skinndemokrati, der en elite av politikere legger vage premisser, mens de egentlige makthaverne er domstolene. Dette kan forsvares om meninga er å ha folkevalgte jurister, men jeg tror neppe det er tilfelle. Snarere tror jeg at man vil ha en modell der presidenten eller i beste fall kongressen utnevner dommerne (i verste fall vil disse sitte på livstid, som i USA, noe som fører til at om en president er "heldig", så dør dommerne når hun sitter, og hun kan dermed påvirke politikken i årtier framover). Dette er en form for indirekte demokrati som er stikk i strid med hva jeg ønsker. Etter min oppfatning bør de demokratiske beslutningene tas ut til folket, gjennom mest mulig direkte demokrati, og der fagpersoner kun skal være rådgivende. Jeg er åpenbart også sterkt imot en nattvekterstat, og mitt alternativ er heller en folkestat som skal ha muligheten til å påvirke sine egen liv mest mulig framfor en "jusstat", der en håndfull dommere avgjør hvem som skal kunne uttøve sin "frihet" der det er konflikter.
I tillegg må det sies at denne formen for demokrati farlig nærmer seg diktatoriske tilstander, da grunnloven virker hellig, man ikke skal ha flertallsstyre, og "demokratiet" kun begrenser seg til lovgivning aleine.

I det neste avsnittet konkretiseres statens oppgaver, og sjøl om jeg ikke er enig i demokrati-modellen, er jeg svært glad i likhetsprinsippet når det gjelder lovgivning innenfor laissez-faire kapitalismen. Det er viktig å påpeke hva man er enig i, og ikke bare være uenig fordi det er en politisk motstander som kommer med en idè.

Det neste avsnittet; "Åndsliv og næringsliv" er jeg i sin særdeleshet fullstendig uenig i, og jeg ser heller ikke noen grunn til å utdype dette nærmere, da de fleste forstår at den universelle motsetningen her går på om staten skal være individer som i fellesskap sørger for frihet og velferd, eller om den skal være vaktbikkja som sørger for at hvert enkelt individ sjøl skal sørge for egen velferd gjennom frihet.

Det siste avsnittet, "Forhold til andre stater", er en blåkopi av USAs utenrikspolitikk. Jeg vet ikke med dere andre, men jeg for min del føler ikke at denne fungerer så fantastisk fortreffelig. Det som er problemet er sjølsagt å kunne bedømme hvem som er "(...) fredelige (...)" og hvem som er "(...) en trussel mot rikets sikkerhet eller landets borgere.". Når det gjelder diktaturer bør man sjølsagt ikke belønne dem for å være nettopp det, men etter min oppfatning bør ikke storpolitikk føre til at landets innbyggere tar støyten for herskernes tyranni. Det er derfor jeg, som ganske ensom revolusjonær, er imot boikott av Israel, akkurat som jeg er imot boikott av Palestina under Hamas, mot isolasjon av Nord-Korea og mot det samme av Iran.
Videre liker jeg ikke formuleringen; "Undertrykkende regimer har ingen legitim eksistens, og et fritt land har derfor rett til å benytte militære midler for å fjerne undertrykkende regimer i andre land.". Det er en slik legitimisering av militære aksjoner som vi ser resultatene av i Asia, der USA leder an i et imperialistisk korstog med legitimitet som følge av "krig mot terror", "preventiv krigføring" og "frigjøring av ufrie og undertrykkende stater". Jeg mener at alle diplomatiske framstøt, inkludert tilrettelegging for illegal motstandsvirksomhet i landene selv må være forsøkt før man går til militær aksjon. Og skulle man gå til slik aksjon, bør denne ledes av FN, og da antitetisk hverken av NATO eller land og allianser på egenhånd.

Jeg håper både "Ona Åm" og alle dere andre fikk noe ut av dette innlegget, og om noen skulle poste kritiske eller undrende kommentarer blir ingen gladere enn jeg.

Med kameratslig hilsen, Christoffer