FrP på villspor i FN-debatten

Den kalde krigen, slik den huskes av de generasjoner som opplevde den, var en tid da frykten kunne snike seg innpå en helt uventet. Man levde i en verden av internasjonale spenninger og fare for evig fortapelse gjennom et moderne ragnarok, der Martin Heinrich Klaproths engang så uskyldige oppdagelse av Uran spilte en ikke-ubetydelig rolle. Verdens ve og vel berodde gjennom et halvt århundre utelukkende på en opprettholdelse av den skjøre maktbalansen mellom de to overlevende supermakter etter den andre verdenskrigen; De forente amerikanske stater (USA) og Sovjetunionen (CCCP). På tross av denne frykten hos mennesker verden over, viste hendelser som Cuba-krisen i 1962 at de skiftende regimer i begge land var svært reserverte med tanke på direkte krigføring, nettopp fordi de visste at en slik konfrontasjon ville bety slutten på den menneskeheten de begge ville ”redde”. Slik kan man si at atombombens tilstedeværelse paradoksalt nok var den eneste faktor som holdt verden unna en ny verdenskrig i kjølvannet av den forrige.
Selv om krigen som ble utkjempet mellom disse gigantene var aldri så kald, måtte den til sist få en seierherre. USA greide til slutt å få stablet på beina en motstandsbevegelse som var i stand til å styrte Sovjet fra innsiden, og ”vant” på denne måten en krig de selv hadde startet gjennom sin massive propaganda mot ”de røde djevlene”, som på det tidspunktet var deres allierte, da man så at sosialismen etter Sovjets innsats i 2. verdenskrig var på fremmarsj i hele den vestlige verden (jeg tør minne om at Norges Kommunistiske Parti i 1945 fikk 11,9% oppslutning i Norge). Det er sågar seriøse historikere som proklamerer at Mikhail Gorbatsjov var CIA-agent, og hadde som eneste oppgave å legge til rette for Sovjetunionens fall. På hvilken måte Sovjet falt er uansett uinteressant. Sovjet falt i 1991, og USA fikk hegemoni som supermakt i en verden i økonomisk liberaliseringsmodus, og med en grenseløs kapitalistisk optimisme i kjølvannet av ”opprettelsen av de nye markeder” (tidligere Sovjetunionen). Den sosialismen som tidligere hadde rådet rundt halvparten av klodens befolkning, ble feiet vekk på få måneder, og selv om Kina sto igjen som sosialistisk stat, sammen med noen ubetydelige småstater, hadde ”kapitalkommunismen” for lengst fått fotfeste i verdens mest folkerike land, og følgelig verdens største marked og arbeidskraftsbank. Man fortsatte å bruke Mao Zedong som et symbol og som et påskudd for et ”proletariatets diktatur”, noe som i virkeligheten var alt annet enn nettopp det, og ateistene i Kinas styre bør håpe det ikke finnes noe hinsidig, for i så fall står Mao klar med mer enn bare spørsmål når de ankommer.
Verden dreies uansett i en liberalistisk retning, der nyliberalismen proklameres som ”historiens endelige stoppested” (Margaret Thatcher), og planøkonomien avskrives en gang for alle. Dette passet naturligvis USA glitrende, all den tid da USA allerede var verdens mest gjennomførte liberalistiske stat, og USA befestet gjennom den nye verdensordenen sin posisjon som eneste supermakt ytterligere i ”etterkrigsårene” etter den kalde krigen. Slik var det gjennom hele nittitallet, før man på totusentallet igjen opplevde en dreining i maktbalansen. USA ble, og blir fortsatt, truet på tre kanter; EU, Russland og Den tredje verden. USAs ”krig mot terror” er i realiteten en krig mot alle de fattige mennesker som har sett seg lei på landets arrogante holdning overfor resten av verden i særdeleshet, og den fattige verden spesielt. Terror er disse menneskenes eneste alternativ når det gjelder krigføring, nettopp fordi de ikke har tanks og fly å gjemme seg bak. Likevel er ikke terror legitimt, av den enkle årsak at krig i sitt vesen er en vederstyggelighet som ikke er menneskehjernen verdig.

Man skulle tro at den nye kapitalistiske verdensordenen ville føre til mer enighet rundt de ovale bordene i FNs hovedkvarter i New York også, men igjen er USAs hegemoni ødeleggende. Under den kalde krigen var FN et viktig organ for både USA og Sovjetunionen, nettopp fordi man her kunne føre dialog, og likevel ikke miste ansikt fordi denne dialogen kunne framstilles som ”påtvunget” all den tid FN var en verdensorganisasjon. Videre var FN naturligvis en viktig arena for å høste legitimitet, støtte og å spre propaganda, noe som automatisk gjorde FN til en mer velfungerende organisasjon enn i dag. Dette kan synes å være på bakgrunn av tvilsomme premisser, som jeg nettopp har forklart, men hovedsaken er at FN faktisk var et viktig internasjonalt forum, noe som jo er en stor del av organisasjonens intensjon.
Etter den kalde krigen, like til i dag, har FN mye mindre reell praktisk betydning, enfoldig nok fordi USA som eneste supermakt har all anledning i verden til å påta seg en arrogant holdning og kjøre sitt eget løp. Russland og Kina kan godt rasle med sablene, men realiteten er den at USA når som helst kan uskadeliggjøre dem begge om det er hva man ønsker. Dermed har FN mer enn noe annet blitt redusert til en gentlemans klubb, der USA høflig presenterer sine resolusjonsforslag, for så å gjennomføre dem uansett utfall. Begrunnelsene kan enkelt brytes ned til noe i retning av: ”Vi ga dere en sjanse til å bevise at dere er ikke er så dumme som vi først trodde, og det er deres, ikke vårt problem at dere dessverre er enda dummere. God bless you.”.

Dette kan kanskje høres dystert ut, men endelig ser det ut til at det er lys i tunnelen. Ettersom nykonservatismen blomstret fram i USA rundt årtusenskiftet, med det sjokkerende og skandaleomsuste valget av George Walker Bush som president ved valget i 2001, har Europa, og i sin særdeleshet den gamle flammen; Frankrike, igjen begynt å røre på seg. Nykonservatismen ser ut til å falle europeere dårlig i smak. Europa er eldre, har en lengre kulturell og samfunnsmessig evolusjon bak seg, og oppfatter seg selv ofte som mer sofistikert enn de bråkete og underholdningsfokuserte amerikanerne, med sine latterlige idretter og kulturelle ørken. Her er det enten tradisjonell tory-konservatisme eller sosialisme/sosialdemokrati som gjelder, og en postimperialistisk nykonservatisme foraktes for den åpenbare naivitet og de dårlig skjulte motiver som ligger til grunn. Derfor vokser EU seg stadig sterkere, og USAs liste av absolutte allierte blir kortere for hvert år som går. Om statene i Europa er kritiske til USA, er klimaet blant innbyggerne vel så urovekkende for supermakten, der antiamerikanismen er på full fremmarsj. Alle disse tingene har åpenbart med det politiske klimaet i USA å gjøre, men også med den hodeløse patriotismen som fremvises av amerikanske borgere og ikke minst USAs komiske støtte til Israel i enhver situasjon.
Også på eget kontinent har USA problemer. I Sør-Amerika er klimaet rødere enn noen gang før, og USAs ensidige imperialistiske handelsavtale med landene her, ALCA/FTAA, er blitt byttet ut med Mercosur-avtalen, som inkluderer en tollmur mot USA og mer sjølberging via utveksling av varer på det Sør-Amerikanske kontinentet. På toppen av det hele er det ikke lenge siden Venezuelas sosialistiske leder, Hugo Chavez, entret talerstolen i FN og karakteriserte George W. Bush som ”en inkarnasjon av djevelen selv”. Endelig ser det også ut til at Venezuela vil vinne kampen om neste års rullerende sete i sikkerhetsrådet*, noe som selvsagt forsøkes avverget på alle tenkelige måter av USA.

Verdens politiske klima har altså tatt enda en vending etter den kalde krigens slutt, og terroranslagene mot World Trade Center 11. september 2001 kan sies å markere begynnelsen på en ny type vekselvis kald og varm krig, alt ettersom USA er i gang med en ny invasjon eller ikke, der USA står mer alene enn noen gang. Resultatet er at FN igjen vil bli arena for ny dramatikk, noe som denne gang kan bli langt farligere enn i Sovjettiden, nettopp fordi USA plutselig kan befinne seg i et hjørne, satt til veggs av en verden som ikke lenger vil godta en nykonservativ postimperialisme i ”Guds og frihetens navn”. Mye beror på hva Kina, som USA har et daglig handelsunderskudd til, Russland og EU vil foreta seg, men tegn i tiden forteller om et FN i ny beredskap, og en ny politisk situasjon der organisasjonen igjen må bli livredderen som rydder opp i menneskets dårskap.

*USA greide virkelig å trenere Venezuelas kandidatur, og Sør-Amerika falt derfor ned på et noe overraskende kompromissforslag i Panama, etter at Venezuela først lanserte Bolivia, og at den Dominikanske Republikk en stund så ut til å bli valget.

Med kameratslig hilsen,
Christoffer