To tunger - ei interesse

For det er et faktum at vi revolusjonære har kommet i ei aldri så lita knipe etter braksuksessen til det høyreektreme Hamas i det palestinske valget nå nylig. Likevel er vi glade for at palestinerne makter å foreta langt mer realle valg en imperialistene i de Forente Stater.
Når man fra vestens side reagerer med hauger av trusler og aktive sanksjoner i form av pengefrys, er det noe som skurrer. Særlig hvis vi iberegner det faktum at disse metodene ellers er brukt mot "de onde" for å innføre "frihet og demokrati". Med dette i tankene virker det en smule sært å benytte nøyaktig de samme metodene for å straffe en befolkning fordi de har et fungerende demokrati.

Hvis noen kanskje hoppa på tankegangen min over, og nikket anerkjennende når jeg proklamerte Vesten som en smule sære, vil dere formelig hikste av henholdsvis latter og gråt etter dette neste avsnittet. For hvis dere kunne velge fritt hvem dere ville sanksjonere mot, og hvem dere ville sendt våpen til av en okkupant og den okkuperte, er jeg rimelig overbevist om hva et overveldende flertall ville valgt. Foruten USA da sjølsagt. Det er viktig med sugerør inn i østens godsaker, Bush ser ut til å tenne på olje (ok, det finnes mange som gjør det, men dere vet hva jeg mener). Friskt ordspill, ikke sant? Vel, vel. Dette sugerøret som amerikanerne, ved hjelp av en samla gjeng med kapitalister klamrer seg fast til, trenger beskyttelse (ikke mot olja), og det er her verdens dårlige samvittighet for rundt regna seksti år siden kommer godt med i bildet. For vestmaktenes dårlige samvittighet ser ut til å sitte godt i. Det er kanskje forståelig når Israel fungerer så godt som en "brobygger (!) mot øst" for amerikanerne. Brobygger eller berlinmur, nja det er nesten det samme.

Så Israel blir altså danna, internasjonalt anerkjente grenser blir tegna opp, og Israel tar rennafart og møkkbomber disse samme grensene. Gjør plass! Nå kommer de rettferdige og staute amerikanske styrkene som redda verden på 1940 - tallet for å ordne opp, tenkte kanskje noen når Israel tok seg slike ekstravagante friheter. Det er mulig noen mener at det å sende atombomber og jagerfly til Israel er å ordne opp, men jeg er iallefall ikke en av dem.

Frigjøringskamp, frigjøringskamp, frigjøringskamp i seksti år. Framgang og tilbakegang om hverandre. Fredsavtaler og våpenhviler som spiller fallitt foran det hvite hus, og en stadig ekspansjon av en ulovlig okkupasjon fra Israels side. Hva formanes der om når Israel begår sine overgrep, og noen land begynner å rasle med sablene? Det proklameres om dialogen med og et samla verdenssamfunns støtte til begge parter. Mitt spørsmål er da, hvor er de som proklamerte dette nå? Nå når et samla vesten fryser støtte til palestina. Nå når man nekter å møte Hamas på embedsnivå. Og hvorfor? Fordi den nye regjeringa i Palestina gjør det Israel har gjort i seksti år; nemlig å nekte å anerkjenne motparten som statsprosjekt.

Så hva bør vi som revolusjonære gjøre i denne situasjonen? Jeg mener svaret gir seg selv for enhver som med rak rygg tar avstand fra alt som har med maktmisbruk og vold å gjøre, og som kjemper for de som rettmessig krever sin frihet: Vi må fortsette dialogen med begge parter, fortsette pengestøtten, og ikke minst sette verdens største terrorstat (en innhabil sådan) på sidelinja, USA.