I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive om valgkampen som står foran oss. Om fantastiske politiske strateger og briljante taler som har åpenbart seg som ekstraordinære lykkepiller for enhver politiker uavhengig av politisk ståsted opp igjennom det borgerlige demokraties historie. Men jeg lar heller være. For i dag møtte jeg en kvinne. En helt vanlig eldre kvinne gikk ganske enkelt bort til meg da jeg for meg selv sto i regnet og fordømte et kollektivtilbud med lavere frekvens enn revolusjoner. Hun ville at jeg skulle lese:
Godt lesestoff, bedyret hun, og stakk samtidig til meg et sammenbrettet ark mens hun triumferende smilte mot meg; dagens fangst. Som den briljante personen og mistroiske politikeren jeg vitterlig er, lignet jeg åpenbart følgende umiddelbart: Smilende eldre dame + tilfeldig brettet ark = Et eller annet som involverer Jesus. Følgelig pekte jeg meg umiddelbart etter overleveresen ut en passende søppelkasse for propagandaen, før jeg lot det hele være, la arket i min smukke bærepose og svingte meg inn i bussen som endelig hadde våknet fra dvalen og sakte gjort sin entre.
Og der var jeg bundet. Forbannelsen var kastet. Min hjerne fungerer på det ekstravagante vis at sorteringen av papirer, mailer, meldinger og kontakt med mennesker reint generelt bør skje på ikke mer enn et sekund. Ergo betydde mitt fortsatte eieforhold til denne forbannede lapp at jeg måtte lese den. Selvsagt.
Og jeg leste. To unge gutter er på kjøret, blir fortalt at verden kan reddes og frelses og døpes lettere enn Mullah Mimir kan skarre, gutter er skeptiske og fortsetter på kjøret litt til, før gutter blir frelst. Bra for dem! Eller ikke. Det er uansett ikke poenget. Jeg hadde tenkt å legge ut om Knutby, om inkonsekvent bibeltolkning, om Israel og om Gud og rettferdighet, men det kan virke som om krasshetsgenene har tatt påskeferie allerede.
Jeg syns nemlig det er fantastisk! At det finnes så mange frivillige mennesker i dette landet; et land med verdensberømte velferdsordninger og enorm levestandard, er intet mindre enn mirakuløst. Jeg har alltid langa ut mot apati og mangel på samfunnsmessig engasjement; rett og slett mot allmen dekadens, og da kan jeg ikke få meg til å kjefte på gamle damer som leverer ut tull og tøys for høyrevridde menigheter. Selvdissens ville det ha vært! Man kan si mye rart om Charles Louis de Secondat Montesquieu, men jeg takker ham for den eldre damen med propagandaen, og ser med det fram til en heidundrende valgkamp for å holde gamle damer som henne så langt unna høringer om statskirke og utenrikspolitikk som menneskelig mulig!
Med kameratslig hilsen,
Christoffer
Owner login
