Chris mot røkla!

3. plass. Deilig er det, kamerater, deilig når laget blant stjernene, det eldgamle, tradisjonsrike, sorte og hvite laget fra Skien er i gang. Odd Grenland ligger på 3. plass med 10 poeng og en fantastisk målforskjell. I motsatt ende finner du Mullah Mimir og hans mørkeblåe (sic!) liktær med skarve 5 poeng. Halvparten altså, Mimir, for deg som ikke er så god til å regne. Det lukter det mer tobb enn fugl av, og når man tar med at det mørkeblåe bystyret i Stavanger har vært svært så rause med tomter og millioner i forbindelse med nye Viking Stadion, er jeg nærmest gråten nær av rein skadefryd. Dobbel skadefryd, til og med, i og med at min far er fra Stavanger, og at en god slump familie sitter klare i regnet og venter på meg og min brauting. For når det gjelder fotball, ja da brauter jeg aldri så mye uansett hva folk synes om den saken. Vel, vel. For ikke å klage for mye på andre, som jeg selv har en tendens til når det gjelder Frp, kjører jeg heller i gang litt om mitt eget lag.

- Med innslag av fiktivdialog berre ein respektlaus pøbel i verste ungdomstid kunne finne på å presentera

Eg har vore på slottsplassen. Det er sikkert mange andre som har vore på slottsplassen og, men der har eg altså vore. Eg hugsar det var ein laurdag. Ein grå laurdag. Men det var vår, like inntil syttande mai, og folk og gatemusikantar så ut til å tvinga seg til å vere ute. Nærmast som ein plikt. Trøtte møyre med illsinte ungar og fotballengtande fegre kjempa seg i sikksakk mellom gjøglarar og popcorn-seljarar for å nå opp til dei alvorstynga gardistane. Og eg tenkte; kvifor? Kva får folk til å oppheve eit lite knippe menneskje til ufeilbarlege ikonar? Kva får dei til å la det same knippe med menneskje, utan ein einaste formell funksjon, boltre seg på Noregs beste tomt? Kvifor vil min bestefar ikkje betala skatt så eg kan gå på skule, men han vil betala skatt sånn at to personar kan studera i USA med politivakter ikring seg døgnet rundt?

Når noen tror at dette er min første blogg, tar de tydeligvis grundig feil. For alle som er glade i Rød Ungdom er bloggen "Vår dystre verden", skrevet av en person under det antatte pseudonymet "Lars", noe som får irritasjonssonene (hvis det finnes noe slikt) i hjernen til å flamme. Nå er ikke jeg den som står først i rekka for å irritere meg over noe man ikke kan gjøre så forferdelig mye med, men jeg liker da vitterlig ikke denne bloggen. Derfor finner jeg denne kommentaren, posta av "tilskuer" under innlegget "Vi vil marsjere ut", ganske morsom:

Da er tida endelig inne for at jeg skal ta opp en dagsaktuell politisk sak i denne bloggen. Det skal jeg straks begynne med, men først vil jeg framsi en høyst ærbødig og ydmyk unnskyldning overfor mine ordhungrige lesere, fordi orda har vært totalt fraværende de siste dagene: "Unnskyld!" Så til Palestina...

Endelig er vi i gang med de første spede skrittene mot revolusjon. Oss, de store stygge stalinistene med våpen under puta og hasjis i garasjen begynte geriljatreninga i går, og valgte selvfølgelig sårbare barn som prøvekaniner for våre klasevannballonger og vannbøtteminer. Hva? Går det for fort i svingene sier du? Starte med begynnelsen? Okey, Miss Mcbeal.