Politikk

I den siste tiden har det fra flere hold, ikke minst fra regjeringen og Jonas Gahr Støre, kommet kritikk av FN som en tungrodd og byråkratisk organisasjon uten tilfredsstillende reell innflytelse. Norge har uttalt at man i de fleste saker vil følge den såkalte "FN-linja", og av den grunn virker engasjementet og kritikken av FN både nødvendig og berettiget. Likevel er det langt fra pragmatisk kritikk til retorisk nedsabling av hele organisasjonen både i fortid, nåtid og framtid, slik FrP nå forsøker seg på gjennom den alltid like sympatiske kvinnen ved roret; Siv Jensen. For oss venstreradikale står på mange måter FNs idealer (i det minste de opprinnelige) for et samfunn som nærmer seg det ideelle, ikke minst med tanke på den (tradisjonelt) allmenne holdning om at verdensfred bør heves over kapitalinteresser. For rundt et år siden skrev jeg i skolesammenheng et essay om FNs framtid, kalt "Den nye krigen - USA mot FN", og tidspunktet virker perfekt for publikasjon til mine mange millioner lesere nå som FrP setter spørsmålstegn ved FNs eksistensgrunnlag. God fornøyelse!

22. februar skrev Lars-Henrik Michelsen, leder av Unge Venstre, et innlegg i ungdomspolitikerbloggen på nyttompolitikk.no. I innlegget gjentar han nok en gang UVs standpunkt i prostitusjonsdebatten, der man går inn for å for enhver pris verne om horekundens merkelige fravær i det norske lovverket. I ingressen slår Michelsen bombastisk fast at ”Problemet med den oppheita prostitusjonsdebatten er at premissa er falske.”. Deretter følger flere avsnitt av konservativ tankegang kamuflert som edel verdiliberalisme, der hovedargumentet er at menn godt kan kjøpe sex, så lenge de gjør det på gata og ikke bak lukkede dører. Bak de lukkede dørene er det ifølge Michelsen langt til hjelpeapparat, og kriminalisering av kjøp av en annen persons kropp karakteriseres derfor som ”(…) ei lettvint og billeg løysing på svært komplekse problem.”.

Jeg tok feil. Visstnok. Ifølge alt som kan krype og gå av toppolitikere på den radikale venstresida er det nye partiet, med det høyst akseptable navnet Solidaritet!, nå endelig i boks. Som dere alle sikkert husker var jeg en av mange som var over gjennomsnittlig skeptisk til sammenslåingsprosjektet fra starten av, noe jeg ikke akkurat holdt for meg selv. Men nå når det bare er formaliteter som gjenstår før et nytt og skinnende partitog med dyktige og ikke minst politisk akseptable konduktører står klar for avgang er det vel bare å krype til korset og sporenstreks melde seg inn i Rød Ungdom. Eller?

Etter en noe utvida ferie, *kremt*, er det nå endelig klart for litt ordflom her i dette viktigste organet for menneskelig viten og progressiv samhørighet. Startskuddet for en ny sesong går med en innledning jeg eide med i en nyere historie-time, og omhandler kolonitidas ringvirkninger på fattigdomsproblematikken inn i vårt årtusen. Dessuten greide jeg å få lurt inn noen fraser om den fortsatte postimperialisme fra vestens hold, og da går jeg utifra at alle hjerter gleder seg. God fornøyelse:

Etter opprettelse av nytt talerør på blogging.no, har ikke reaksjonene latt vente på seg. Jeg rakk så vidt å flytte over innlegga mine (som forøvrig var et kode-helvete uten like), før jeg fikk nye kommentarer og utfordringer. Blant annet kommer Ona Åm med en interessant innfallsvinkel, der det argumenteres for Det Liberale Folkeparti (DLF)s laissez-faire-kapitalistiske standpunkter ikke bare fordi man anser de realpolitisk overlegen, slik normen har vært på høyresiden, men også moralsk overlegen. Mitt briljante motangrep følger.:

Da har jeg funnet tid blant langskudd og grisetaklinger, og fortsetter med å spyle olje og kaste stein på korsfarerne som til stadighet angriper mitt sosialistiske fort. Denne gangen er det riktignok en ikke altfor skremmende (reint fysisk) konstillasjon som heltemodig rir sin sikre død i møte, men skinnet bedrar som kjent nesten uten unntak. Steff og Reinert, to reflekterte kamerater, har åpenbart bestemt seg for å ta opp hansken etter en av mange diskusjoner i sin blogg. Svar følger:

Da er jeg endelig klar med et svar til Kenneth, som gav meg endel "revolusjonært overtidsarbeid" med noen ganske omfattende spørsmål. Spørsmåla i seg sjøl var enkle og greie nok de, men det tar en stund å tråle igjennom to prinsipprogram lange som et vondt år for å kunne henvise til kildene. Sjøl for en revolusjonær tar det tid, og da er det jaggu ille! Hvordan jeg skal bygge opp svaret har vært en utfordring i seg sjøl, men jeg tror jeg har kommet fram til ei løsning som både jeg og norsklæreren min kan leve med (hei, Øystein!). Da vil jeg ønske alle en god og lang fornøyelse, og jeg krever at dere leser dette, for jeg har langt overgått min egen nerderekord når det gjelder avsatt tid til til et nerdeprosjekt. Enjoy!

Vår mye omtalte leder, Mullah Mimir, har brukt de siste dagene til lumske angrep på en av norges mest byråkratiske og tungrodde organisasjoner, Elevorganisasjonen. Undertegnede vil benytte anledningen til å støtte kritikken av EO og påtroppende leder Jan Christian Westre fullt og helt, og håper (men tror på ingen måte) at slik usmaklig støtte til arbeidsgivere opphører. At EO argumenterer slik; "Vi har også sagt at selv om partene er uenige, kan vi ikke akseptere at elevene ikke får den sluttvurderingen (standpunktkarakterer og eksamen) som de har krav på.", viser vel at EO heller enn Rød Ungdom er kunnskapsløse når det gjelder streikeretten og konsekvenser. Nettopp at streiken får konsekvenser er jo en forutsetning for at middelet skal være virkningsfullt og i det hele tatt bryet verd. Uten konsekvenser kan vi like godt skru tida hundre år tilbake, og jobbe seksten timers arbeidsdager. EO og elevene bør være solidariske med sine lærere (i skrivende stund er streiken avblåst, men det er prinsippet jeg snakker om her), ikke jobbe for motparten (Kommunenes Sentralforbund).

Hele denne saken beviser vel at en pamp er en pamp, uansett!

Les mer om Rød Ungdoms standpunkt her
Les EOs tullballeri her

Med kameratslig hilsen, Christoffer

Først av alt; i forgårs utbasunerte jeg at jeg den påfølgende dagen skulle forsvare kapitalismen. Den lille setninga der jeg slengte ut den påstanden inneholder utrolig nok to løgner. Den første er åpenbar; innlegget kommer en dag for seint. Det kan vel knappest kalles en løgn, men den enorme leserskaren min er sikkert i lynsjestemning, og erfaringen min er at om du driter deg ut, gjør deg selv til en større syndebukk enn du egentlig er. Da er sympatien sikra.
Videre fikk dere vite at jeg i går (som nå er i dag) skulle forsvare kapitalismen. Det var en bevisst løgn for å få dere til å benke dere foran bloggen min i hele går mens dere frenetisk hamra løs på "oppdater". Jeg skal nemlig forsvare forsvarerne av kapitalismen, ikke kapitalismen som ideologi, for den veit jo de fleste av dere at bare er hestemøkksalat.

- Med innslag av fiktivdialog berre ein respektlaus pøbel i verste ungdomstid kunne finne på å presentera

Eg har vore på slottsplassen. Det er sikkert mange andre som har vore på slottsplassen og, men der har eg altså vore. Eg hugsar det var ein laurdag. Ein grå laurdag. Men det var vår, like inntil syttande mai, og folk og gatemusikantar så ut til å tvinga seg til å vere ute. Nærmast som ein plikt. Trøtte møyre med illsinte ungar og fotballengtande fegre kjempa seg i sikksakk mellom gjøglarar og popcorn-seljarar for å nå opp til dei alvorstynga gardistane. Og eg tenkte; kvifor? Kva får folk til å oppheve eit lite knippe menneskje til ufeilbarlege ikonar? Kva får dei til å la det same knippe med menneskje, utan ein einaste formell funksjon, boltre seg på Noregs beste tomt? Kvifor vil min bestefar ikkje betala skatt så eg kan gå på skule, men han vil betala skatt sånn at to personar kan studera i USA med politivakter ikring seg døgnet rundt?