Svada

Denne bloggen har jeg valgt å gi en noe konfronterende beskrivelse. Nå vil noen kanskje mene at det ikke er verdens smarteste trekk å starte bloggen med knokkelkamp. Til dere: Ta dere en real hvetebolle! Ærede kamerater; angrep er det beste forsvar, og er det en ting jeg kan love dere, er det at jeg kommer til å få fantastiske mengder med utspill å forsvare i tida som kommer. Sjakk matt!

I dag hadde jeg egentlig tenkt å skrive om valgkampen som står foran oss. Om fantastiske politiske strateger og briljante taler som har åpenbart seg som ekstraordinære lykkepiller for enhver politiker uavhengig av politisk ståsted opp igjennom det borgerlige demokraties historie. Men jeg lar heller være. For i dag møtte jeg en kvinne. En helt vanlig eldre kvinne gikk ganske enkelt bort til meg da jeg for meg selv sto i regnet og fordømte et kollektivtilbud med lavere frekvens enn revolusjoner. Hun ville at jeg skulle lese:

Nå tror dere kanskje at det kommer enda et fattig nerdeinnlegg på nynorsk, men der tar dere feil. Faktum er at jeg aldri skal skrive et eneste nynorsk ord igjen så lenge mine føtter besudler vår plett i universet. Jeg har nemlig sett lyset! Det har seg fsaktisk, som mange av dere vet, slik at jeg var på kanotur mandag og tirsdag. Ikke frivillig sjølsagt, med min fantastiske idrettsklasse. Og det var på denne fantastiske turen at jeg altså så lyset. Jeg veit ikke om det var da vi glei sakte mellom små holmer i plastfiberkanoene, da vi døsig lå og fiska med General snus og Coca-Cola eller da vi slo opp de lette og smarte Bergheim-lavoene våre, men på et eller annet tidspunkt tenkte jeg vakre tanker om dette norske samfunnet som Håkon Lie, Einar Gerhardsen og Gunnar Knudsen bygde opp med sine bare never. Hvorfor skal vi forandre på det?, tenkte jeg, og la meg ned i Mckinley-soveposen min, mens Creative-Mp3 spilleren dyssa meg i søvn med vakre hitlistelåter.

I dag skal jeg ta for meg et fenomen. Først må jeg unnskylde overfor Johannes. Fenomenet jeg i dag skal ta opp angår nemlig ham på mest pinlige måte. Hva? Om jeg ikke kan si hva jeg skal skrive om snart? At jeg alltid skal dra ut ingressen uten å komme til poenget? Visst faen! Ingressen må jo ha såpass mange ord at det blir en ingress. Vel, vel, så skal dere få høre da; i dag vil jeg belyse et fenomen vi i Rød Ungdom kommer i nærkontakt med stadig vekk, securitasfenomenet!

...på bussen!

Du leste riktig, kjære leser, gled deg til dagens blog. Men før jeg går videre vil jeg nok en gang beklage for fraværet av ordflom de siste dagene. Noen vil vel kanskje føle lettelse over å få slippe tiradene fra oppkomlingen fra Skien, men de personene liker jeg ikke, så de får herved en finger. Sånn! Da er det showtime. Og dagens blog handler om en gris.

Når noen tror at dette er min første blogg, tar de tydeligvis grundig feil. For alle som er glade i Rød Ungdom er bloggen "Vår dystre verden", skrevet av en person under det antatte pseudonymet "Lars", noe som får irritasjonssonene (hvis det finnes noe slikt) i hjernen til å flamme. Nå er ikke jeg den som står først i rekka for å irritere meg over noe man ikke kan gjøre så forferdelig mye med, men jeg liker da vitterlig ikke denne bloggen. Derfor finner jeg denne kommentaren, posta av "tilskuer" under innlegget "Vi vil marsjere ut", ganske morsom:

Endelig er vi i gang med de første spede skrittene mot revolusjon. Oss, de store stygge stalinistene med våpen under puta og hasjis i garasjen begynte geriljatreninga i går, og valgte selvfølgelig sårbare barn som prøvekaniner for våre klasevannballonger og vannbøtteminer. Hva? Går det for fort i svingene sier du? Starte med begynnelsen? Okey, Miss Mcbeal.